Adhd diagnose i voksen alder …
Livet er utfordrende. Livet er lett. Livet leves etter beste evne - av de aller fleste. Man opplever å passe inn, man opplever å ikke passe inn. Man leter etter seg selv, etter en mening og nye utfordringer. Og vi utvikler oss og erfarer underveis. Vi lever :)
Underveis på denne reisen er det noen som stadig leter etter nytt, andre faller til ro der de er. Vi har ulike veier å gå, ulike stier å utforske. Og det er bra!
Men, det er noe som lugger…. noe som føles annerledes. På innsiden, i deg. Ved et veiskille stopper du opp, hvorfor er du annerledes en de rundt deg? Veien videre blir uklar, og det er liksom ikke greit lenger.
Opplevelsen av å få ADHD diagnosen etter å ha håndtert livet etter beste evne i mange år, er rart.
Befriende, ja. Smertefull, ja. Oppklarende, ja. Sorgfull, ja. Så, hva nå?
For deg, absolutt ingenting. For meg, alt!
Det som har jeg har opplevd utfordrende , fikk en forklaring.
Det som har vært lett, “makes sence”. Hvordan man etter beste evne har forsøkt å tilpasse seg, ikke forstått enkelte feedbacks, ikke forstått ulikhetene eller hvorfor det er vanskelig å finne ro, passe inn og “lande”
Alle er ulike, det er også en ting. Har du adhd, er du like ulik andre med adhd som du er ulike alle uten den diagnosen. Min opplevelse er at det også gjør også at diagnosen raskt blir brukt mot deg. Har du hørt utsagn som: “jeg har sikkert også adhd, alle har vel et snev av det! - ganske normalt ..”
- og du bruker den også mot deg selv. “ta deg sammen. du er ikke den eneste som ….. hallo! fullfør..”
Ihvertfall når du diagnoseres i voksen alder. Den indre dialogen er så påplass, har grodd fast og blitt den naturlige indre dialogen. Alle forklaringer og bortforklaringer går av seg selv, de er helt normale, så du bare fortsetter, selv etter diagnosen/forklaringen på hvorfor du sliter slik på innsiden å utfordre deg selv.
Altså, denne veien er et totalt energi-ras av en vei. Stopp ved første stopp skilt sier jeg! Stopp opp og pust.
Min indre stemme er streng: Jeg er dårlig på å be om hjelp, jeg kjører på til jeg stuper etc … og det værste er at det meste skjer på innsiden i meg selv. Altså, jeg påfører meg selv dette.
Jeg gir meg ikke tillatelse til “å skylde” på en diagnose! “Skjerp deg” - “ Ta deg sammen” - “Tilpass deg”
Dette sliter deg ut, gjør det ikke? Det sliter ut meg. Det slet meg ut, så jeg tilslutt faktisk bad om hjelp.
Hjelp fikk jeg. Takk for de vakre personenen som tok meg alvorlig, og som åpnet mine øyne, og fikk meg til å inse at jeg er slik, og for meg er dette helt naturlig.
Så kom hverdagen tilbake. Jeg oppdager hele tiden at å leve som jeg har gjort ikke lenger fungerer. Hvordan skal jeg da leve? Det er det ingen resept på. Det må utvikle seg underveis. Den nye normalen!
Når livet skal leves igjen, hverdagen starter, og verden ser den samme personen de alltid har sett, hva skjer da? Jo, verden adresserer deg som den alltid har gjort, og forventer en reaksjon/respons som du alltid har gitt. Det skal jo liksom ikke skje. Igjen er du annerledes.
Når du selv ikke helt vet hvordan du skal håndtere deg selv, hvordan kan du forvente at andre skal klare å håndtere den nye versjonen av deg?
Så kommer andre endringer, som skaper andre uventede utfordringer. Den fysiske kroppen oppleves full av spenninger og er smertefull. Nye utfordringer. FLAUT ! Sorg og undertrygte følelser fra livets utfordringer kommer sakte sigende frem, FLAUT !
Jeg bruker ordet FLAUT! Fordi for en som ikke har vært flink til å be om hjelp, føles det som om man dreier all oppmerksomhet inn mot en selv, og det blir bare alt for mye. FLAUT!
Jeg er vant til å håndtere mine indre demoner og konflikter på egen hånd, men det går ikke lenger. Det blir vel mye, når bobla sprekker og alt kommer ut … FLAUT FLAUT FLAUT !
Og i tillegg, meg, kvinne som runder 50år, Hormonell endring / Overgangsalder.
Nå oppleves egentlig alt som gjorde at en adhd utredning starter forværres ca 100 ganger. FLAUT igjen.
At det går ann. Jeg trodde jeg var min værste fiende - men nå er det fullstendig kaos på innsiden. Og jeg ser en dame i speilet som er grå i håret, kartet i huden viser hennes indre kamper - men når jeg titter ekstra godt etter ser jeg fortsatt gløden i hennes øyne. Da er det jo et håp ……
Og familien som vokser rundt meg viser alt det riktige jeg har gjort. De er det synlige beviset på de riktige valgene og hele meningen med livet. Min mann, mine barn, mine barnebarn, mine svigerbarn, mine kolleger/bonus familien, min yoga flokk ….
Noen har valgt meg bort, det er ok, jeg forstår hvorfor. I perioder ville jeg også ha velgt meg bort. Noen har valgt meg pånytt, det er jeg takknemlig for. Universet har en plan for meg. Jeg begynner å våkne opp.
Ok, jeg er klar. Veien videre ligger der. Må jeg har på sikkerhetsbelte? nei, nå velger jeg friheten og tilliten. Jeg velger gleden og lyset. Og, det er så mye glede og det er så mye lys. Må bare ut av mørket først.
Anette
